isgrop

En grop på flere meters dybde gravd ned i jorden, med støttemurer av stein eller murstein og lukket i toppen med et murt hvelv, ment for lagring og bevaring av snø, for å ha is (komprimert snø) tilgjengelig i de månedene av året der snøen som er akkumulert på bakken smelter. De tidligste historiske referansene til denne typen konstruksjon går tilbake til Mesopotamia og Antikkens Egypt, for om lag 3000 år siden. Grekerne og romerne gjorde også bruk av is lagret i groper, og brukte den til terapeutiske formål og til å kjøle ned drikke om sommeren. Under den lille istiden (LIA) nådde den kommersielle aktiviteten knyttet til snø sin topp, med mange groper som ble bygget fra 1300-tallet og utover. Mot slutten av 1800-tallet hadde nedgangen begynt, da slutten på LIA sammentraff med oppfinnelsen av kjølemaskiner og produksjon av kunstig is. Isgropen er også kjent under andre navn slik som cava, nevera eller kunstig nevero. Selv om utformingen varierer fra den ene til den andre, har alle en liten tilgangsdør, som fører til en smal intern sidetrapp som man kan gå ned til bunnen med eller til nivået som nås av snøen som er lagret innvendig. Når et kraftig snøfall oppsto i området der gropen lå, ble det satt i gang et system som involverte flere hundre mennesker som på en koordinert måte tok seg av å transportere store mengder snø - båret på ryggen - til inngangen til gropen og, vel der, kastet den inn. Innvendig stablet og komprimerte flere arbeidere den på egnet måte. Når vinteren var over, ble den omvendte operasjonen utført: innsamling av isen, som, når den var skåret i blokker, ble transportert på muldyr til nærliggende befolkningssentre, hvor den ble solgt og distribuert. Mange av disse gropene står fortsatt, og noen har blitt restaurert.