jetstrøm

En intens, smal luftstrøm som strømmer langs en nesten horisontal akse i nærheten av tropopausen. I sin sentrale del når den maksimal vindhastighet, aldri under 110 km/t og hyppig over 200 km/t. Jetstrømmer kan nå flere tusen kilometer i lengde og tar vanligvis på seg en sinusform. Deres bredde er flere hundre kilometer og deres tykkelse noen kilometer. Rundt deres kjerne er det sterkt horisontalt og vertikalt vindskjær, noe som genererer områder med sterk turbulens. Kommersielle fly klarer å spare drivstoff og forkorte varigheten av sine reiser ved å fly, med medvind, i kjernen av jetstrømmen. Den eneste forholdsregelen piloter må ta er å trenge inn i den sentrale delen mens de unngår å passere gjennom de perifere sonene der turbulens er farlig. Til det formålet utarbeides det kart daglig med svært presis informasjon om posisjonen og høyden som de ulike jetstrømmene underveis forventes å innta. Deres posisjon og orientering varierer fra en dag til en annen. Av og til oppstår en av disse strømmene lenger ned i atmosfæren (lavnivåjet). På jorden finnes det fem hovedjetstrømmer. På grunn av den sfæriske symmetrien til planeten vår, er det i hver terrestriske halvkule en polarjet og en subtropisk en (begge vestlige), mens det ved ekvator strømmer en østlig jetstrøm. Både i Arktis og i Antarktis oppstår noen ganger de såkalte stratosfæriske jetstrømmene. Jetstrømmer ble oppdaget av den japanske meteorologen Wasaburo Oishi (1874-1950) i 1926, selv om den første vitenskapelige referansen er nyere; på grunn av den tyske meteorologen Heinrich Seilkopf (1895-1968), som i 1939 brukte uttrykket strahlströmung ("jetstrøm") for å referere til dem.