værsatellitt

En kunstig satellitt som kretser rundt jorden og utfører meteorologiske observasjoner, og overfører dem til bakkemottaksstasjoner. Dataene den kan oppnå er svært varierte, og er ikke begrenset utelukkende til å fange bilder av skyer, som er dess best kjente funksjon takket være TV-værsendinger. Disse satellittene er også ansvarlige for å overvåke en rekke variabler og elementer av meteorologisk og klimatisk interesse, slik som aerosoler (røyk, støv, vulkansk aske…), polarlys, isbreer, isfjell, isdekker, sjøoverflatetemperatur, vinder, stormer, konsentrasjoner av forurensende gasser, stratosfærisk ozon, CO₂, metan… Dekningen gitt av værsatellitter er global, noe som utgjør et volum på millioner av nye datapunkter hver dag, som fôrer numeriske værvarslingsmodeller. Den første værsatellitten som vellykket fullførte sit oppdrag var TIROS 1, skutt opp av NASA 1. april 1960. Dess forgjenger var Vanguard 2, en del av et US Navy-prosjekt, skutt opp det foregående året (17. februar 1959). Selv om denne satellitten ble designet for å måle fordelingen av skydekke og lufttetthet, ga den knapt noen data, noe som er grunnen til at TIROS 1 vanligvis betraktes som den første værsatellitten i historien. Oppskytingen, i 1963, av WMOs World Weather Watch Programme fremmet definitivt observasjonen av atmosfæren fra rommet, takket være værsatellitter. Avhengig av høyden over jordoverflaten som en kunstig satellitt plasseres ved, vurderes fire typer baner: 1) lav jordbane (polar- eller parkeringsbane); 2) middels jordbane (brukt av satellitter som muliggjør globale navigasjonssystemer); 3) geosynkron bane; og 4) høy jordbane. Værsatellitter faller inn under kategoriene 1 og 3.