Nordatlantisk svingning

Kjent internasjonalt under akronymet NAO (North Atlantic Oscillation) og identifisert for første gang i 1924 av den britiske meteorologen Sir Gilbert Thomas Walker (1868-1958), består den av en storskala svingning i luftmassen beliggende mellom Island-regionen og Azorene-regionen, begge i Nord-Atlanteren. Denne naturlige svingningen bestemmer i stor grad variabiliteten til stede i atmosfærisk sirkulasjon over Europa, hovedsakelig om vinteren. Dets influensområde er ikke begrenset til det europeiske kontinentet, men strekker seg fra Nord-Amerika til det nordlige Asia, så den spiller en viktig rolle i klimaets oppførsel i hele den nordlige halvkule. Det ulike fortegnet og størrelsen som NAO kan ta på seg beregnes ved hjelp av en standardisert numerisk indeks (NAO-indeks), definert som forskjellen i overflateatmosfærisk trykk mellom two værstasjoner beliggende henholdsvis i Nord-Atlanterhavsregionen hvor subtropisk høytrykk dominerer og lavtrykksområdet på Island. Opprinnelig ble stasjonene Ponta Delgada i Azorene (Portugal) og Stykkishólmur (Island) valgt for beregningen. Over tid begynte klimatologer også å bruke andre referansestasjoner, slik som Reykjavik, Lisboa eller Gibraltar. Å beregne NAO-indeksen for hvert år gjør det mulig å vite om svingningen er positiv (NAO+) eller negativ (NAO-), avhengig av om verdien er henholdsvis større enn +1 eller mindre enn –1. Hvis verdien faller mellom –1 og +1, har vi nøytrale forhold. I den positive fasen viser Azorene-høytrykket høyere trykkverdier enn vanlig, noe som favoriserer blokkeringssituasjoner. I den negative fasen er det nevnte høytrykket mer svekket, noe som gjør det mulig for tog av lavtrykkssystemer - med tilhørende vindstormer - å passere gjennom lavere breddegrader.