lynavleder

En enhet som beskytter en bygning mot å bli rammet av lyn, og ivaretar den fysiske integriteten til menneskene som opptar den. Lynavledere plasseres også på skip og de mest varierte typer installasjoner (antenner, strømmaster, vindturbiner...). Den vanligste av alle er basert på spiss-utladningseffekten og er også kjent som en Franklin-lynavleder, til ære for sin oppfinner: den mangedisiplinære Benjamin Franklin (1706-1790). Takket være sitt berømte drageeksperiment, utført i Philadelphia (USA) 15. juni 1752, demonstrerte han at lyn er elektriske utladninger. Det følgende året (1753) oppfant han enheten. Den konvensjonelle lynavlederen plasseres på det høyeste punktet på bygninger og består av én eller flere galvaniserte stålmetallstenger, som ender i en wolframspiss, bestandig mot de høye temperaturene som genereres når lynet rammer den. Ioniseringen av luften på den spissen åpner veien for lyn som kommer fra stormskyer. Den andre enden er koblet til bakken via lavmotstands metallledere. På denne måten overføres lynet raskt til bakken når det rammer stangen, noe som forhindrer at utladningen forårsaker skade på bygningens struktur. Enkelte lynavledere - også basert på spiss-utladningseffekten - er kronet med en slags ring som inneholder en liten mengde av en radioaktiv isotop, hvis formål er å ionisere luften rundt enheten ytterligere. Det finnes også lynavledere av nettingtype - basert på det fysiske prinsippet om Faradays bur -, bestående av en jordet metallnetting som dekker bygninger helt. En moderne bygning med en metallstruktur oppfyller den samme funksjonen, noe som er grunnen til at sannsynligheten for at lyn trenger inn i den og forårsaker skade innvendig reduseres til praktisk talt null.