ENSO

Det internasjonalt brukte akronymet for klima-mønsteret El Niño - Sørskvalpningen (El Niño - Southern Oscillation, på engelsk). Dette naturfenomenet er den tydeligste manifestasjonen av koblingen mellom atmosfæren og havet. Det er en storskala bimodal svingning, hvis negative fase er El Niño og positive fase La Niña. Inntredenen av en ENSO-episode markeres av signifikante overflatetrykkanomalier mellom Tahiti i Fransk Polynesia og Darwin i det nordlige Australia, samt sjøoverflatetemperaturer i det sentrale og østlige ekvatoriale Stillehavsbåndet. I klimatologi brukes den såkalte sørskvalpningsindeksen (kjent som SOI) for å bestemme når en gitt fase av ENSO begynner. Den indeksen gis ved den standardiserte forskjellen i det atmosfæriske trykket målt på de nevnte stedene. Under normale forhold - med en nøytral ENSO - er trykket lavere i Darwin enn på Tahiti, noe som opprettholder en luftstrøm fra øst til vest (passatvindregime) som transporterer store mengder vanndamp til den østlige delen av Stillehavsbassenget, noe som gir opphav til det karakteristiske regnværet i det nordlige Australia og det tilstøtende Papua Ny-Guinea og Indonesia. Under El Niño-forhold svekkes trykkforskjellen på begge sider av bassenget, passatvindene gjør det samme, oppadgående strømmer av fuktig luft reduseres og havstrømmer endres, der overflatesjøvann varmes opp i det nevnte båndet. Alt dette endrer vindmønstre og nedbørregimer betydelig i hele Stillehavsregionen. Mens Australia opplever tørke, oppstår det på den andre siden av bassenget, på vestkysten av det ekvatoriale båndet i Sør-Amerika, skybrudd som forårsaker oversvømmelser. Med La Niña-fenomenet (den positive eller kalde fasen av ENSO) skjer nøyaktig det motsatte. I begge faser er virkningen av ENSO ikke avgrenset til Stillehavsbassenget, da det finnes mange flere regioner i verden hvor effektene merkes.