vindrose

Et stjerneformet diagram hvor de relative frekvensene til de ulike vindretningene målt ved en værstasjon eller et observatorium over en gitt tidsperiode representeres. Frekvensene til ulike hastighetsområder gruppert etter retning kan også representeres. Prosentandelen som tilsvarer vindstille noteres i en sirkel tegnet i sentrum av rosen. Lenge før vind begynte å bli målt med instrumenter, ble de første vindrosene med retningene til hovedvindene etablert, hovedsakelig ment å hjelpe sjømenn med å orientere seg til sjøs. Antikke vindroser dukker opp i ulike kulturer, og fikk økt sofistikering over tid. I klassisk tid henviser den greske poeten Homer (8. århundre f.Kr.) i Odysseen til en rose av fire hovedvinder (Boreas, Eurus, Notus og Zephyrus), ordnet i henhold til de fire kardinalpunktene. Filosofen Aristoteles (4. århundre f.Kr.) etablerte en rose med 8 retninger, Timosthenes (3. århundre f.Kr.) en med 12, og den romerske arkitekten Vitruvius (1. århundre f.Kr.) en med 24. Den 32-punkts rosen som brukes i dag ble først avbildet på et middelaldersk verdenskart tilskrevet den mallorcanske geografen og kartografen Abraham Cresques (1300-tallet), selv om enkelte kilder tilskriver oppfinnelsen til den også mallorcanske Ramon Llull (c. 1232-1315 eller 1316). Den nevnte 32-punkts vindrosen inneholder 8 hovedvinder (fire som markerer kardinalpunktene og andre fire som er sidevindene), 8 halv-vinder (kollaterale) og 16 kvart-vinder (kvartas).