regnmåler

Et meteorologisk instrument som brukes til å måle mengden nedbør som har falt på et sted over en gitt tidsperiode. Den som brukes ved værobservatorier er godkjent av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og er av Hellmann-typen, oppkalt til ære for den tyske meteorologen Gustav J. G. Hellmann (1854-1939), som vi skylder dens oppfinnelse (i år 1886). De første beholderne bygget ad hoc for å fange opp regnvann og føre registrering av det ble brukt i Antikkens Hellas og går tilbake om lag 2500 år. Et merket kar brukt til samme formål er også dokumentert i India rundt det 4. århundre f.Kr. Planleggingen av landbruksoppgaver var det som drev oppfinnelsen av disse tidlige regnmålerne, i likhet med den som dukket opp i Korea i 1441, på kong Sejong den stores tid (1418-1450). Kjent som cheugugi, besto den av en jernbeholder med standardiserte dimensjoner, hvorav eksakte replikaer ble laget og distribuert til hver provinsguvernør, noe som gjorde det mulig å føre nedbørsregistreringer i hele det landet. I 1639 laget den italienske fysikeren Benedetto Castelli (1578-1643) - en elev av Galileo - et enkelt gradert glasskar, brukt til å fange opp regnvann, som også tjente funksjonene til en regnregistrator. Selv om oppfinnelsen av den første regnmåleren i historien (som et ordentlig vitenskapelig instrument) vanligvis tilskrives den engelske arkitekten Christopher Wren (1632-1723), tilhører den æren Castelli, siden det Wren oppfant - i 1662 - var den første tippebøtte-regnmåleren. Det var en regnmåler med tippebøtter som inneholdt et mekanisk system, som gjorde at en penn med blekk kunne spore, på gradert papir, en kontinuerlig registrering av regnet som hadde falt. Det var først mot slutten av 1800-tallet at problemet med pålitelig å måle nedbør ble løst, siden de ulike regnmålerne designet opp til det tidspunktet mislyktes i å overvinne alle vanskelighetene knyttet til å måle den variabelen; hovedsakelig tapet, gjennom fordampning, av en del av det falne vannet. Regnmåleren oppfunnet av Hellmann besto kvalitetskontrolltestene med glans. Dess funksjonalitet matches av dess motstand mot ugunstig vær. Eksternt er instrumentet en galvanisert plate-sylinder dannet av two deler som passer sammen, den ene oppå den andre. Den øvre er åpen og utgjør munningen på regnmåleren. I de som er godkjent av WMO er dess overflateareal 200 cm². Fra den åpningen går en trakt nedover, som vannet fra regn, snø eller hagl passerer gjennom, og ender i en beholder plassert inne i den nedre delen. For å utføre observasjonen skilles de two sylindriske beholderne, den nevnte beholderen tas ut av den nedre og - i tilfelle det var nedbør i løpet av tiden som har gått siden forrige observasjon - helles det oppsamlede vannet over i en hensiktsmessig gradert målesylinder. Dess avlesning gir direkte millimeterne i høyde på vannfilmen som nedbøren etterlot, forutsatt at den er fordelt over en ugjennomskytelig overflate og at det ikke er noen fordampning. Disse millimeterne tilsvarer liter per kvadratmeter.