solskinnsmåler / heliograf

Et meteorologisk instrument, også kjent som en heliofanograf, som gjør det mulig å oppnå en daglig registrering av tidsintervallene der solstrålingen slår direkte inn eller, i mangel på det, når jordoverflaten med tilstrekkelig intensitet til å produsere veldefinerte skygger. Denne sistnevnte omstendigheten skjer når det er et tynt lag med høy sky på himmelen. Heliografen som er mest vanlig brukt ved værobservatorier er den såkalte Campbell-Stokes-typen; oppkalt i hyllest til John Francis Campbell (1822-1885), som oppfant den i 1853, og George Gabriel Stokes (1819-1903), som perfeksjonerte den i 1879. Dess hovedelement er en solid glasskule, 96 mm i diameter, montert på en metallstøtte formet som en sfærisk kalott, hvor det plasseres, tilpasset mellom two spor, en gradert pappstripe trykt med timene. Kulen fungerer som en samlelense, uansett hvilken retning sollyset slår mot fra. Når solen dukker opp over horisonten, slår lyset mot kulen og den konsentrerer strålene til et punkt på kortet, og brenner det. Ettersom solen stiger, endres punktet for konvergens, og danner et svidd spor på stripien, som kun avbrytes i løpet av tiden solen er dekket av skyer. Det finnes tre ulike posisjoner der pappstripen kan festes, samt tre ulike stripemodeller (en rett en, en kort krum en, og en lang krum en), siden solen avhengig av tiden på året når en større eller mindre høyde over horisonten, der helningen på dess bane sammenlignet med bakken også varierer. Hver dag plasseres en stripe i heliografen, som solskinnstimene registreres på.